(Skrevet av Ole Peder Giæver)

«I myra står våre døde. Våre koner, sønner, døtre, brødre og fedre. Med laus hud hengende fra råtnende kjaker. Mjælkehvite øyne. Og det hese, raspende ropet om blod.»

Geografi
En voksen mann til fots krysser Komla på ei ukes tid. Her vokser det tett granskau ved foten av rimhvite fjell. Vi har tåkete myrer og djupe søkk. I ura og åsene ligger det gamle, mørke grotter.

– Fjell: Hvittertindene begynner i nordvest og bærer sørover, før de splittes i tolvfingeråsene midt på øya. Fjella er lite farbare, og de høyeste toppene er dekka av snø året rundt. Når det nærmer seg vinter blir veiene i nord uframkommelige.
– Vann: Fra fjella renner Glitterelv, Tåkerenna og Guritunga hver sin vei. Tåkerenna surkler ut i myrene øst på øya. Glitterelv fosser mellom Tolvfingeråsene, forgreiner seg blant dem og danner de tusen kulpene. Guritunga smyger seg helt ned til havet i sørvest, der Skiringstad lå.
– Planteliv: Den djupe, mørke Svartskauen dekker øya, og ga tømmer for salg til øyene i sør. I Myrlandet øst på øya henta vi jernmalm og torv.

Bosetting
– Mattilgang: Det var ei rik øy. Forblåst og kald, tåkete og mørk om vinteren. Men med gaver til sitt folk. Svartskauen ga både tømmer og vilt før det hendte. I sørvest beit fiskevær seg fast i klippene, og mellom disse og skauen lå det spredte garder med korn og kyr. Folket på Komla har i alle år levd av skaubruk og fangst.
-Landsbyer: Fiskeværa Skiringstad, Yttervik og Trudvåg var de første som blei ramma. De er nå øde skygger ved havgapet. Gardene blei nedrent, og hadde verken pallisader eller vollgraver folk kunne verge seg bak. Hvordan det har gått med de tre bosettingene i skauen veit vi ikke. Vi klorer oss fast her i myra, i Malmgard. Det kan være det siste stedet de ikke har nådd å ødelegge. Ved mørkets frambrudd tenner vi faklene. Håper og ber om at flammene, gropene, stakene og tømmeret vil holde dem på avstand. Men de er så mange, og vi er forsvinnende få.

Styresett
Ættene regjerte øya. De respekterte hverandre, sjøl om det kunne komme til harde tak. Diplomati var giftemål. Hevnen varte i sju slektsledd. Nå er vi samla her. De tre gjenværende høvdingene, med våre flokker og de herreløse. Vi må samarbeide. Men våre menn murrer. Vondt blod koker tross dem der ute i myra. Onde ord blir sagt. Hva vil knekke oss først? De der ute, eller våre gamle feider?

Befolkning
I myra står våre døde. Våre koner, sønner, døtre, brødre og fedre. Med laus hud hengende fra råtnende kjaker. Mjælkehvite øyne. Og det hese, raspende ropet om blod. De kommer med mørket, skyr dagslys og flammer. Kjenner bare den uendelige sulten etter sine frenders kjøtt. Dagtid trekker de seg tilbake, inn i de mørke grottene, ned i myrvannet, opp i ura. Da kan vi våge oss ut for å sanke mat og ved. Helt trygg er en aldri, og de blir stadig mer pågående. Noen ganger ser man en dauing sjøl i dagslys. De kan stå helt stille bak et tre, uten pust og lyd før man går rett på dem. En blå klo griper beinet ditt i det du skal krysse myra, trekker deg ned i det svarte vannet. Den eneste måten man kan stanse dem for godt er ved å hogge huet av dem, om man rekker. Likene må brennes, for de sprer smitten, som deres bitt.

Om natta kan man ikke lenger ferdes i skauen eller på myrene. De har blitt for mange.

Handel og produksjon
Vi solgte skinn, tømmer og malm. Mesteparten av kornet har vi alltid måtte kjøpe sørfra. Nå kan ikke lenger skipene nå oss. Ryktet om vår skjebne har nådd de andre øyene. Ingen med vettet i behold vil til Komla nå.

Historie
Tre magistormer har øya vår tålt. Vi har levd som våre fedre og deres fedre før dem. Hogd tømmer, jakta, fiska og høsta malm. På et kort halvår er vårt samfunn lagt i grus. Våre ætter slakta. Våre frender blitt fiender, monstre i natta. De sier at det begynte i Yttervik. Ei mor blei steina da mannen fikk vite at hu var utro. Den samme natta våkna folk på garden av barneskrik. I det dunkle høstmørket så de en skikkelse ved vogga til hennes tre små. Da fakkellyset falt på henne så de at hu hadde tatt for seg av barna. Det var blod over hele langstua. Da også barna våkna fra døden hadde dommen falt over Komla. Daudingene er en pest, en sjukdom som på et knapt halvår har lagt øya i ruiner. Vinterens kalde klo har nådd oss, og med den de døde. Vi er i ferd med å gi opp håpet.